Kiri kom til meg 9 uker gammel i juni 1996. Hun var en korthåret Collie og Gemdales Believe In Me var kennelnavnet hennes. Hun var redd for mye og mangt den lille snuppa. Sammen med henne oppdaget jeg at man faktisk kan høre når noen drar ned markisene for vinduene sine når du går forbi på gata. En rød kjegle fra vegvesenet kan være veldig så skummel, det samme kan en trapp ned til en kjellerinngang være. For ikke å snakke om hagegnomen som står i den hagen vi er på vei forbi. Jeg brukte omtrent et år på å venne den lille vennen til verden. Alltid hvis hun reagerte på noe, ble vi i det til hun var ferdig med det. Alt hun så som var skummelt skulle snuses på syntes jeg før vi kunne gå videre. ( også hvis det betydde å gå inn i hagen og snuse på gnomen) På denne måten lærte Kiri seg å takle det hun syntes var skummelt. Det var bare å gå bort å snuse på det så var alt greit. Alle lyder vente hun seg også til, til og med nyttårsaften var greit så lenge hun fikk noe å knaske på.
Kiri var en entusiastisk skogsarbeider. Jo større pinner eller trær hun kunne få tak i jo bedre. Målet var å ta tak i dem mest mulig på midten og så rygge mot to trær i passende avstand til hverandre slik at hennes pinne ble sittende fast og hun kunn rykke og dra av alle krefter helt til pinnen knakk. Det var nemlig tingen: å knekke pinner i mindre og mindre stykker. Hvis pinnen var for liten til å sitte fast mellom to trær brukte hun et av forbeina til å legge press på for å knekke på den måten. Artig....
Kiri kunne ikke svømme. Men å vasse og filleriste tang var veldig morsomt.
Kiri var alltid ei blid jente. Snill mot alt og alle. Aldri så jeg henne være grinete eller sint på noen. Og alltid hadde hun lyst til å gjøre ting eller leke.
Kjært barn har mange navn, og Kiri hadde mange kjælenavn, men mest brukt, og som hun også lydde like bra som Kiri var Mus og Musa.
Alltid tjenestevillig og parat for oppdrag. En hund som er sårt savnet hver dag og som alltid vil ha en spesiell plass i mitt hjerte.
